EU er en politisk og økonomisk union av 27 europeiske land som samarbeider på områder som handel, økonomi og rettferdighet. Schengen-sonen er en egen del av EU hvor indre grensekontroller mellom deltakende land er opphevet, noe som betyr at reisende kan reise innenfor sonen uten passkontroll.
Ikke alle EU-land er en del av Schengen sone, og noen land som ikke er med i EU deltar i Schengen-sonen.
For å gjøre dette mer oversiktlig ser vi i denne artikkelen også på historien og opprinnelsen til både EU og EU Schengen-området.
EUs historie og opprinnelse
Den europeiske union (EU) ble født ut av en prosess med politisk og økonomisk integrasjon som startet etter andre verdenskrig. Et av hovedmålene var å få slutt på krigene mellom europeiske land og finne en måte å samarbeide og løse konflikter uten vold eller trusler.
I 1951 ble European Coal and Steel Community (forkortet: ECSC) grunnlagt. Dette var en europeisk organisasjon som skulle legge produksjonen av kull og stål under myndighet av en felles høy myndighet. EKSC ble grunnlagt på den tiden av Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland, Italia og Luxembourg. Dette var det første skrittet mot en politisk og økonomisk union mellom europeiske land. I 1957 ble Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) grunnlagt av de samme landene, med mål om å styrke økonomisk integrasjon. EEC opprettet et felles marked og forfulgte en monetær union.
I 1993 ble Maastricht-traktaten signert, som førte til opprettelsen av Den europeiske union (EU) og innføringen av euroen som en felles valuta. EU har siden utvidet seg med nye land som har sluttet seg til, og omfanget av samarbeid mellom medlemslandene har utvidet seg til mange flere områder, som innenriks, utenrikssaker, forsvar og justis.
Historie og opprinnelse til Schengen-sonen
Schengen-området ble opprettet da fem land ble med i 1985 Schengen-avtalen undertegnet en beslutning om gradvis avskaffelse av kontrollen ved felles grenser. Etter avtalen ble Schengen-implementeringskonvensjonen inngått i 1990, som ga en definitiv avskaffelse av indre grensekontroller og en rekke medfølgende tiltak. Kontrollene ved de ytre grensene ble skjerpet, prosedyrer for utstedelse av ensartede visum, den Schengen informasjonssystem (SIS) ble innført, politisamarbeidet ved indre grenser ble intensivert og tilnærmingen til narkotikahandel ble forbedret.
I årene som fulgte ble stadig flere EU-land med på konvensjonen, og i 1997 ble konvensjonen innført som en formell del av EU-retten. I dag består Schengen-sonen av 27 land, hvorav de fleste er medlemmer av EU, selv om det også er noen land utenfor EU som er med i Schengen-sonen.
Hensikten med Schengen-avtalen
Målet med Schengen-avtalen er å avskaffe indre grense- og passkontroll mellom deltakerlandene og dermed øke reisefriheten innenfor Schengen-sonen. Dette betyr at reisende innenfor sonen uten passkontroll kan reise. Traktaten har også som mål å styrke samarbeidet mellom deltakerlandene på områder som justis og innenrikssaker, med sikte på bedre å opprettholde sikkerheten og bekjempe kriminalitet innenfor sonen.
Hvorfor deltar noen EU-land ikke i Schengen-sonen?
Det er flere grunner til at enkelte EU-land ikke er med i Schengen-sonen. En av hovedårsakene er at noen land ønsker å opprettholde sin egen interne sikkerhets- og immigrasjonspolitikk og ikke ønsker å gå på akkord med andre EU-land. Noen land er klar over farene ved kriminalitet og ulovligheter og har bestemt seg for å opprettholde sin grensekontroll for å beskytte sin egen indre sikkerhet.
Andre land er ikke medlem av Schengen-sonen fordi de ennå ikke teknisk sett oppfyller kravene for deltakelse, som å tilpasse infrastrukturen til de nye reglene eller tilpasse sin nasjonale lovgivning. Det finnes også land som ikke er medlem av EU, men som er medlem av Schengen-sonen, som Norge, Island, Sveits og Liechtenstein. De har skrevet under på traktaten om reisefrihet og samarbeid med EU-land på områder som justis og innenrikssaker.
Når har land lov til å bli med i Schengen-sonen?
For å bli med i Schengen-området må Schengen-landene demonstrere at de er i stand til å:
- vokte Schengen-områdets ytre grenser på vegne av de andre Schengen-landene og en uniform visum for kort opphold å levere (Schengen visum);
- jobbe effektivt med de andre Schengen-land å opprettholde et høyt sikkerhetsnivå når de indre grensekontrollene er avskaffet;
- anvende Schengen-reglene for land-, sjø- og luftgrensekontroll, utstedelse av visum, politisamarbeid og beskyttelse av personopplysninger;
- koble til og bruke Schengeninformasjonssystemet (SIS) og visuminformasjonssystemet (VIS).
Schengen-land er jevnlig gjenstand for en evaluering for å avgjøre om de anvender Schengen-reglene riktig.
Hvilke land er Schengen-land?
Det er 27 europeiske land som faller inn under Schengen-området. Dette er de såkalte Schengen-landene. Som bosatt i Den europeiske union (EU) kan du reise fritt innenfor disse landene. Personer kontrolleres ved Schengen-områdets ytre grenser.
Dette er Schengen-landene:
- Belgia;
- Danmark;
- Tyskland;
- Estland;
- Finland;
- Frankrike;
- Hellas;
- Ungarn;
- Italia;
- Kroatia (medlem fra 1. januar 2023);
- Latvia;
- Liechtenstein;
- Litauen;
- Luxembourg;
- Malt;
- Nederland;
- Norge;
- Østerrike;
- Pollen;
- Portugal;
- Slovenia;
- Slovakia;
- Spania;
- Tsjekkisk Republikk;
- Island;
- Sverige;
- Sveits.
Hvilke EU-land er ikke Schengen-land
Disse EU-landene er ikke en del av Schengen-området:
- Bulgaria;
- Kypros;
- Irland;
- Romania.
Hvilke ikke-EU-land er Schengen-land
Disse landene er ikke en del av EU, men er en del av Schengen-området:
- Liechtenstein;
- Norge;
- Island;
- Sveits.
EUs fremtid
EUs fremtid er usikker og avhenger av en rekke faktorer. Det er flere utfordringer EU står overfor, som migrasjonskrisen, den økende terrortrusselen, virkningen av Brexit, den økonomiske ulikheten mellom medlemslandene, fremtiden til eurosonen og de økende euroskeptiske bevegelsene i enkelte medlemsland.
Det er også et økende krav om ytterligere integrering innenfor EU, som etablering av en felles asyl- og migrasjonspolitikk, en felles forsvarsunion og en mer koordinert utenriks- og sikkerhetspolitikk. På den annen side er det også stemmer for mindre integrasjon og mer nasjonal suverenitet, spesielt i land der en voksende euroskeptisk bevegelse er til stede.
Det er vanskelig å forutse hvordan EUs fremtid vil se ut, men det vil avhenge av hvordan EU og dets medlemsland klarer å møte utfordringene og finne en balanse mellom behovet for integrering og behovet for nasjonal suverenitet.
Schengens fremtid
EU jobber for tiden med et «smarte grenser»-program for de ytre grensene. Dette består av et inn-/utreisesystem som forbedrer grensekontrollen, bekjemper ulovlig migrasjon samtidig som det tilrettelegges for grensepassering for hyppige og forhåndskontrollerte reisende. EU har også som mål å gjøre visumprosedyren mer forenlig med andre politikkområder, som turisme, og å lette prosedyrene ytterligere for hyppige reisende. I tillegg vurderes en ny type visum, turvisum, som vil tillate en å oppholde seg på territoriet til to eller flere Schengen-land i mer enn 90 dager, men ikke mer enn ett år (med mulighet
å forlenge dette med ett år til).
Fremtiden til Schengen-sonen er fortsatt usikker ettersom det er flere utfordringer sonen står overfor, som for eksempel migrasjonskrisen, den økende trusselen om terrorisme og virkningen av en pandemi. Migrasjonskrisen har ført til spenninger mellom deltakerlandene om hvordan de skal håndtere tilstrømningen av flyktninger og migranter. Noen land har midlertidig gjeninnført sin grensekontroll for å bringe situasjonen under kontroll, noe som truer reisefriheten innenfor sonen.
Den økende trusselen om terrorisme har ført til en økning i sikkerhetstiltak innenfor sonen, noe som begrenser reisefriheten. Det er også stemmer for å styrke samarbeidet innenfor Schengen-sonen ytterligere, som etablering av en felles asyl- og migrasjonspolitikk og felles grensekontroll. Det er derfor vanskelig å spå hvordan fremtiden til Schengen-sonen vil se ut. Det vil avhenge av hvordan EU og deltakerlandene klarer å møte utfordringene og finne balansen mellom reisefrihet og innbyggernes sikkerhet.
Kilder: Nasjonale myndigheter og EU-kommisjonen
Relaterte innlegg:
